” Det er tragisk at den norske regjeringa har bestemt at Norge skal delta i bombekrigen mot Libya. Denne beslutningen må omgjøres snarest. Bombing bidrar ikke til å trygge situasjonen for den libyske sivilbefolkningen, men tvert imot til å forverre den. I stedet bør det innføres umiddelbar våpenhvile og forhandlinger mellom Kadhafi-regimet og opprørsledelsen i Benghazi, med mekling i FN-regi. Målet må være å få Muammar Kadhafi til å oppgi makta og legge til rette for reelle demokratiske valg ved å gi Kadhafi en reell retrettmulighet.”
For det første er det ikke snakk om en bombekrig mot Libya. Dette er en FN-støttet humanitær intervensjon for å beskytte Libyas sivilbefolkning som blir angrepet av Kadhafis soldater og jagerfly. Dette er en støtteerklæring fra FNs medlemmer til det libyske folk i sin kamp mot en gal diktator, ikke en simpel angrepskrig med bakgrunn i vestlige lands egoistiske motiver. Det er svært strenge krav for en human intervensjon, da hele hensikten er å beskytte sivilbefolkningen i det aktuelle området. Å skulle gjøre dette med militæraksjoner betyr at situasjonen er ytterst prekær i Libya. Man mener rett og slett at militær inngripen er bedre for sivilbefolkningen enn å la den nåværende situasjonen pågå. Og ikke kom trekkende med det vanlige oljeargumentet, at sivilbefolkningen blir bombet av egne militære har ikke noe med olje å gjøre. Dessuten var det vel ikke olje på Balkan? Med bakgrunn i folkemordet i Rwanda har FN nå store problemer med å sitte på gjerdet mens sivile blir drept. Norges rolle i det hele blir for øvrig å hjelpe til med å opprettholde en flyforbudssone, ikke bombe mer eller mindre tilfeldige mål på bakken slik Leraand får det til å høres ut som.
For det andre er det både naivt og arrogant av Leraand å kreve våpenhvile og forhandlinger. Vi er alle enige om at dette hadde vært det beste, men militærdiktatorer som sier de vil ”kjempe til siste bloddråpe” er skjelden interessert i forhandlinger. Bomber man egen befolkning med jagerfly og lar skarpskyttere likvidere tilfeldige oppmøtte i begravelser sier man samtidig at man ikke er det minste interessert i å verken forhandle eller imøtekomme krav. Kadhafi har for øvrig erklært våpenhvile allerede, hvorpå han fortsatte å massakrere sivile med uforminsket styrke. Følgelig har han null troverdighet. Den eneste måten man kan få endret status quo på er ved å sette hardt mot hardt. Dette har demonstrantene gjort alene til nå, men det har de siste dagene blitt klart at de trenger hjelp. At vi da skal sitte her hjemme i steinrøysa med armene i kors, se på at sivile blir drept for å oppnå noe vi tar for gitt i vesten og høre ropene om hjelp tilta i styrke blir for hjerterått, selv for et parti som SV som lar ideologi går foran normalt gangsyn til stadighet.
Begge parter må være villige til å forhandle før det blir forhandlinger, og det er ikke Kadhafi. Han har absolutt alt å tape: sitt eget private land, sine palasser og sine 143,8 tonn gull og massive bankkontoer i utlandet (som han nok for øvrig neppe har tilegnet seg på lovlig vis). Å sitte her hjemme og rope på dialog og forhandlinger er et hån mot alle de som blir drept og skadet for sine meninger i Libya.
I rettferdighetens navn må det likevel sies at SV som parti til en viss grad har sett alvoret i situasjonen, og følgelig sagt ja til norsk deltakelse i aksjonen. Dette bryter med normal trangsynthet fra SV, og hatten av for det. Det er likevel synd at enkelte medlemmer tydeligvis ikke har vært utenfor Grünerløkka, og følgelig tror at norsk blåøydhet er gjeldene i resten av verden også. Hele utsagnet er så dumt fra Leraands side at hun bør gå ut og beklage. Selvfølgelig skal vi forsvare mennesker som demonstrerer og blir drept for de samme rettighetene hun selv så lettvint benytter seg av når hun kommer med slike politiske sleivspark. Det skulle da bare mangle!
Saken på db.no: http://www.dagbladet.no/2011/03/22/kultur/debatt/debattinnlegg/libya/krig/15906217/
